MARQUISE DE CHAMPAGNES HJEMMELIGHET - DAJANA DIVERNO

Kapittel 1

November 1812

Pianoets lyd fyllte rommet. Ilden knitret i peisen, og det var faktisk det ene lyset som fyllte opp de morke hjornene. Rommet var halvmorkt, og man kunne se ei umřblert seng, et laken som sto over den og ei dyne. En ung, 26-arig kvinne satt ved siden av pianoet og spilte. Oynene hennes var lukkede, og man kunne se at oyevippene hennes kastet en halvmaneformet skygge pa kinnene hennes. Haret hennes var lang og la ned. Kvinnen knyttet henne i flatten fordi det var krollet pa en skjonn og symbolisk mate og la ned i bolgene, liksom sjobolger.

Hun hadde pa seg en hvit, gjennomsiktig nattkjole som var gjort av dyrt silke og en liten ring med en liten edelsten pa ringfingeren sin. Det sa ut som om hun var betatt av musikk ettersom hun ikke horte at dorra apnet og stengte, og at en mann gikk inn i rommet.

Mannen sa pa henne en stund. Hun spilte betatt en sonett. Han kom foran pianoet sa at hun kunne se ham. Hun sa pa ham med sine morke oyne og stoppet a spille. Hun sa ut indignert fordi hun ser ham foran seg.

- Jacque - sa hun stille, og etterpa sto hun opp og tog pa seg kappe som om hun var kald, selv om det var veldig varmt i rommet, og som om hun matte gjemme noe fra ham.

- Du burde ikke stoppe a spille. Jeg har alltid likt din ytelse av Chopin.

-Jeg la ikke noen merke pa hva klokka er. Jeg var betatt av musikk.- sa hun stille og hatet seg selv fordi hun matte rettferdiggjore seg selv, selv om hun ikke gjorde noen darlig. Hun kikket gjennom vinduet og sa at det begynte a regne. Hosten i Champagne kunne ofte begynne tidligere.

- Midnattskonsert! Det later spennende, er det ikke? - sa han og satte pa senga.

Marquise de Champagne sa pa ham en stund.

-Ja. Jeg liker a spille midt pa natta. Jeg har alltid vaet glad i dette. - hun naermet seg til vinduet og sa ute som om hun ventet pa noen spesiell, selv om hun ikke kunne ha ventet pa noen pa den tida. Det var snart midnatt. En gammel domkirkeklokke viste halv tolv. - I gar kom det et brev .- sa hun.

- Og sa?

- Ja, jeg synes at vi skulle reise til Paris snart.- hun vende seg til ham som om hun ba ham noe. Hun klemte hendene sine i knyttnevene som om hun var synt, selv om hun ikke var det. Hun var bare fyllt med angst, selv om marquise de Champagne visste at det var dumt ettersom han alltid har hatt en utrykt og ekkelt tendens a avvise henne fra seg selv, selv om forslaget hennes var veldig bra og ville finne en nakkdel i alt bare for a vise seg som storre, bedre og mer superior som han dypt tenkte seg a vaere.

Marquise de Champagne hadde aldri hatt et rett tilfelle a vise sine sanne farger til ham eller vise seg som hun riktig er.

- Til Paris? I november? - sa han overrasket og smilte pa henne, men hun smilte ikke tilbake. Selv om hun sa pa ham under ildens lys, sa han hverken varmere eller mer romantisk enn om dřgnet. Marquis de Champagne var en av menneskene som hverken var pene eller skjonne, men som ikke var i gruppen av menneskene som man kunne se bort fra. Han var rett og slett lite tiltrekkende, og denne folelsen oppfylltes presis na, pa samme mate som ildens lys fyllte rommet.


*prevod na norveški jezik Marina Veljković