Marketing
HEMMELIGE PASSJONER AV GREVVINE RAZASZKY - DIANNA DIVERNO
Paris var en by som Drasella hatet i juleferien. Hun sa sjelden at hun aldri likte julestemningen og stemningen der alt skinte av forskjellige dekorasjoner, baller og kjeder, lange lamper i forskjelligenyanser og pyntet juletaer. Hun likte ikke heller de uttommendelange middagene som svigermoren Piroska Razaszky tilberedte for henne i huset sitt i Moskva: borsch, stekt svinekjott, forskjellige salater, og blant dem det uunngaelige var potetsalaten med for mye
romme, mye og masse erter og alt det der i naervaeret av en stor fetter og familien Razaszky.
Drasella likte ikke Paris, hvor hun bodde i ti ar, og hun provde aldri, aldri, a bli vant til den byen i en viss forstand eller tid for at bli forelsket i den og tro at Paris var verdens sentrum. Na sa hun trist pa hagen som omringet huset hennes pa Mozart Avenue, ikke langt fra Bolo de Bologna, og onsket at i stedet for sno skulle det vaere gronne omrader og varen her, og at hun ikke folte seg sa dum, lamslatt og lei av julen. Hver gang i de siste ti arene, nar jula kom, folte hun det. Hun kunne ikke la vaere a lure pa hvorfor det var sann hvert ar.
Det var et udiskutabelt faktum at i lopet av livet, et arhundre og en hel evolusjon, ma noen ting endres. Eller er muligheten basert pa endring bare en bloff ? Kanskje har det aldri skjedd en endring? Ikke noe viktig ... Ingenting som ville vaere varig, kraftig, dyrebar ... Alt som pavirket endringene i lopet av hennes liv, kunne aldri fjerne henne fra kokongen der hun bodde. Derav hennes verdige sett i juleferien, derav folelsen av at hun ikke horer hjemme i familien hun
bodde i og det faktum at hun er en del av et viktig fylke. I ar og tiar gjorde Razaszky-familien alt for a holde navnet sitt i best mulig lys, innhyllet i et slør av verdig prakt som ingen og in- genting, for enhver pris, turte a fornaerme. Folelsen av perfeksjon berorte malet med stiv besluttsomhet, Drasella ble naermere, klarere, som om det var den eneste veien han matte ga. Hun visste at verden han hadde vandret inn pa ingen mate pa noen mate kunne betraktes som upalitelig fra vinkelen uforberedt, svakhet eller dumhet. Selvtillit var en annen ting Razaszky krevde. Grevinnen Drasella Razaszky stirret urørlig i noen minutter og vendte seg mot nykommeren etter a ha hort dora apne og lukke. Hun var en hushjelp, Maria Hupfer, en jente fra Sor-Tyskland, som trofast tjente familien Razaszky i den franske hovedstaden i flere ar. Drasella sukket da han sa henne. Hun kjente overfladisk en jente som aldri hadde vaert snakkesalig og som var en av disse menneskene som bare levde for a tjene herrene sine. En slik sammenligning var motbydelig for Drasella, sa det er mennesker som spiser for levende, i motsetning
til de som lever bare for a spise ... Nei, det vil bli sagt.
- Svigermoren din inviterer deg til Moskva i disse dager - sa jenta med sin tunge aksent. Franskmennene var veldig darlige for henne, men siden det fremdeles var det eneste fremmedspraket jenta kjente, kunne Drasella bare kommunisere med henne pa den maten. Drasella provde a laere ungarsk. Dette forsoket pa laering var mislykket. Detungarske spraket var enda svakere for jenta, og bortsett fra noen flere ord pa russisk, kunne Maria Hupfer tenke pa det.
- Jeg vet. Dimitri fortalte meg. Hans overdadige besok hos moren er fascinerende. - sa Drasella rolig, selv om tanken pa ekstremt hard sladder av fete russiske kvinner irriterte henne pa forhand i den grad hun snudde seg og begynte a stirre ut av vinduet. Hun lurte pa nar juleferien skulle passere, og alt ville gjenvinne sin stralende monotoni som hun var vant til. Kanskje hver juleflytting av svigermor inn i livet hennes forarsaket hennes uro og torden som hun onsket den ferien velkommen med.
Ikke alt er for alle, det ville være prinsippet hennes og Drasella visste at Dimitri Razaszky kan ha vaert noe for henne, men hun var pa ingen mate hans mor, hennes rettsadvokat og den morderiske mo notonien som dro henne hit og dit fra Budapest til Moskva og fra Moskva til Paris, og det flere ganger i aret. Som en karusell, konkluderte Drasella. Hun gikk bort fra vindu
Hun satte kursen mot soverommet, et privat rom, som ingen andre enn henne og hushjelpene hennes kom inn pa. Dimitri hadde vært her flere ganger i lopet av deres ti ars ekteskap, men da han konkluderte med at det ikke var noe morsomt der, provde han ikke a forstyrre henne med noen form for inntrenging og avskaering. Han var lojal.
Ja. Mannen hennes har alltid aert lojal, rolig, komponert og motbydelig kald nar det gjelder a blusse opp en kvinnes and, vekke
kaerlighet eller skape uro. Drasella var klar over det i lopet av de lange, ensomme ti arene. Er det en kur for det? Hun lurte ofte pa, men fant ikke noe svar. Riktig nok var det et svar. Kanskje fa skilsmisse? Men det gikk ikke uten en skandale. Og nar det gjelder
Razaszky-klanen, var det selvfolgelig (pa grunn av den upaklage- ligheten som var innblandet i besluttsomhet) det minste behov i deres og i hennes liv. Kanskje er han litt mindre en person i hoyt samfunn. En annen mulighet var a finne - en kaereste som ville være lik henne og som hun lidenskapelig ville dele de lange ensomme, julemiddagene, mens svigermor ville boye seg foran de fete vennene sine ... Det var sa uvirkelig og umulig for henne a med ideen om en "elsker" stoppet hun for a spore seg selv om det var verdt a le av og om det var fornuftig a falle i slike mentale tilstander når selve
forestillingen om en elsker ville fore henne inn i uvirkelige, uoppnaelige idyller.
Noen ganger provde hun a presentere for seg selv faktum med sin egen oppfyllelse og brakte seg alltid til et spørsmal om hvem som var den viktigste skyldige i den uoppfylte - hun, fordi hun spurte for mye, eller Dimitri med sin irriterende ro og fred. Det var absolutt et svar (men laert av forvirringen som for det meste hjemsokte henne i alle disse arene), konklusjonen var at hun ikke skulle tenke pa det, at svaret ville komme i tide og at hun skulle komme seg gjennom hoytiden såagodt som mulig.
Post je objavljen 12.09.2025. u 19:13 sati.